Hva er Parkinson

Denne sykdommen utvikles på grunn av en gradvis ødeleggelse av hjerneceller i et lite og avgrenset område i hjernen. Ødeleggelsen går særlig ut over de cellene som skiller ut stoffet dopamin. Mangel på dette stoffet fører til plager som langsom og treg bevegelighet, økt stivhet i armer og bein, og skjelving i hviletilstand. Slik skjelving rammer i særlig grad hendene til pasienten.

Symptomene

I startfasen er symptomene diffuse. De opptrer ofte først i den ene halvdelen av kroppen, for deretter å spre seg til den andre delen. De første tegnene på sykdommen starter ofte med skjelving, og etter hvert følger stivhet i kroppen og/eller dårlig balanse. Alle bevegelser vil med tiden gå tregere, og det vil være tungt for pasienten å starte en ny bevegelse. Skjelvingen er som nevnt særlig fremtredende i hviletilstand, og forverres ved psykiske belastninger. Gangen hos en person som lider av Parkinsons sykdom, blir etter hvert subbende og trippende, og man blir ustødig. Det er også typisk for denne tilstanden å bevege armene lite når man går. Stemmen vil kanskje bli svakere, talen mer monoton og ansiktet kan bli uttrykksløst. Psykiske symptomer som glemsomhet, passivitet og depresjon er vanlig, og mange opplever søvnproblemer. Andre symptomer som kan oppstå, er smerter i store de leddene, sikling, fet og skjellende hud, forstoppelse, problemer ved vannlating og plagsom svette.

Parkinsons sykdom (paralysisagitans) debuterer ofte gradvis og kommer snikende. De første symptomene kan ofte virke uforståelige og irriterende, og det kan gå lenge før man forstår at de forårsakes av sykdom.

I begynnelsen når sykdommen bryter utkan man føle seg sliten, og mange har en lett sykdomsfølelse i kroppen. Kanskje man føler seg litt skjelven, og det kan være vanskelig å reise seg opp fra en stol. Du kan oppdage at stemmen din har blitt litt forandret, eller at håndskriften din blir litt krampaktig og rar. Det er også vanlig å være irritabel eller deprimert uten noen åpenbar grunn.

Omgivelsene, familie og venner

Ofte er det familie eller venner som oppdager de første symptomene før pasienten selv. De kan se at ansiktet blir mer uttrykksløst (maskeansikt), bevegelsene kan bli stivere og langsommere og gangen blir mer ustødig.

Etterhvert som sykdommen utvikler seg, blir den karakteristiske skjelvingen mer markant, og vanlige gjøremål kan bli vanskelige å utføre for pasienten. Det kan være at man skjelver så mye at kaffen skvulper over kaffekoppen, eller at man ikke klarer å holde avisen rolig nok til å lese den. Det er karakteristisk for Parkinsons sykdom at skjelvingen er verst når man er rolig og avslappet. Det er som regel på grunn av slik skjelving at de fleste Parkinson-pasienter søker legehjelp for problemene første gang.

Behandling

Det finnes en rekke ulike medisiner som kan anvendes i behandlingen av Parkinson, men det må nøye tilpasses den enkelte pasient. De medisinene som virker bra for en pasient, kan ha ingen effekt hos en annen pasient. En medisin som ikke gir bivirkninger hos den ene, kan gi alvorlige bivirkninger hos en annen. I tillegg mister enkelte av medisinene effekten etter langvarig bruk.

Dette gjør det nødvendig med god og regelmessig kontroll og oppfølging hos lege. Det er spesialisert behandling som krever kontakt med både en nevrolog og fastlegen. Ved Parkinsons sykdom er det også veldig viktig at du ikke begynner med nye medisiner eller slutter å ta medisiner uten å ha snakket med legen først. Den medisinske behandlingen begynner først når pasienten får behov for den.

Effekten kan ofte endres ved årelang behandling og etter hvert som sykdommen utvikles. Det kan oppstå forskjellige langtidsbivirkninger, mer eller mindre uttalt svikt av hver enkelt legemiddeldose og psykiske bivirkninger, bl.a. tretthet, en tid etter inntak av legemiddel.

Videre forskning

De senere årene er det gjennom forskning vist at en type medisiner (MAO-B-hemmere) kan forsinke sykdomsutviklingen, og denne medisinen tilbys derfor nå til de fleste så snart diagnosen er stilt. De andre medisinene som kan brukes ved Parkinsons sykdom (antiparkinsonmidler), virker ved å dempe plagene som sykdommen medfører uten å påvirke utviklingen av sykdommen. De fleste pasientene har god nytte av behandlingen, men hos enkelte kan bivirkningene bli plagsomme. Hver enkelt medisin har sine bivirkninger, men graden av bivirkninger varierer mye fra pasient til pasient. Et vanlig problem ved alle antiparkinsonmidlene er at de kan bli veldig trøtt i kortere eller lengre tid etter inntak av medikamentene. Dette gjelder særlig for eldre pasienter, og/eller sent i sykdomsforløpet.